Johns
boutique

 Resymétrisk · Værmelding for fattigfolk · Vakkert men sant · Forløper · Ingens hjerte · Sanatorium

John Ivar Bye - Gitar, sang

Atle Rakvåg - Bass, strenger

Ketil Kielland Lund - Tangenter

Dimitri Vesselov - Perkusjon

Jon Grimsby - Trommer

Østlendingen

Rusten & elegant rock.

John Ivar Bye har de siste årene frontet bandet John's Quijote, men enkelte vil kanskje huske helt tilbake til 1982 da Bye var med på å starte Skjønn Forening med blant annet elverumsingene Sturla Stålsett (Fort & Gæli), Bård Slagsvold (Fort & Gæli - senere bl. a. Tre Små Kinesere og Motorpsycho) og Ketil Engeland (Kent Krutt & Rekruttene). Etter fire album med quijotene gir nå Bye ut sitt første soloalbum. Det har blitt ei fantastisk flott skive, i alle fall hvis du kan venne deg til hans ekstremt rustne og lett mumlende vokal. Ti melankolske låter som ofte byr på små elegante overraskelser både tekstmessig og musikalsk. Personlig har jeg falt pladask for stemningsfulle «Nå som alt har et navn» - en lita perle av ei låt som med enkle midler, blant annet et genialt lite orgeltema, blir albumets høydepunkt. De andre sporene holder også svært høy standard. Denne skiva må du bare gi en sjanse.

Per Kristian Hansen

Adresseavisen

Dunkle, slentrende sanger om damer og røyk.
John Ivar Bye har aldri vært bedre.

Etter fire plater med høystemt, teatralsk viserock i Johns Quijote står John Ivar Bye fram under eget navn. Det er kanskje lettere når den andre Bye er borte. Når det er sagt, kunne faktisk noen av disse sangene ha vært gjort av høvdingen. Det er likevel Leonard Cohen og Tom Waits som er mest naturlige referanser til sangene på «Sanatorium». Fortsatt har Bye en hang til en distanse og en slags selvmytologisering som gjør at enkelte av sangene blir i overkant høystemte og teatralske. Det gjelder imidlertid bare unntakene denne gang. Både i tekster, framføring og ikke minst i melodier overgår dette alt han gjorde i Johns Quijote. Noe av æren skal gå til bandet, som låter elegant tilbakelent og gir smektende ryggdekning til de dunkle, stemningsfulle sangene. Bye har aldri vært noen stor vokalist, men her kler røsten materialet. Når han dessuten tør risikere noe og messer: «Varm! Jeg vil ha skjød og barm!», kan han ikke lenger beskyldes for smart tåketale. «Så godt som» låter som Cohen anno «I'm Your Man» og er den mest helstøpte sangen fra Byes hånd så langt. «Sanatorium» har flere sanger i omtrent samme klasse. «Sanatorium» spiller på noe av de samme trådene tekstmessig som Kaizers Orchestra. Musikalsk serveres de i en slags voksen barutgave, på en gledelig overraskelse av et album. Høydepunkt: «Så godt som» og «I Herrens havn»

Terje Eidsvåg

Oppland Arbeiderblad

Distinkt og med nerve.
Teatralsk og sigøyneraktig.

Har du fått med deg Johns Quijote fra før, vil du ikke overraskes når frontmann John Ivar Bye nå går solo. Han vandrer den samme musikalske sti, men gjør det kanskje enda mer utsøkt nå. Lydbildet er mer slepent og elegant, perfekt avpasset Byes tørre og småraspende stemme. John Ivar Bye har en god hånd med ordene, skjønt det av og til kan bli noe forfatterflinkt over det. Imidlertid er det en minimal innvending, for han er en skarp iakttager som serverer tekstlige bilder som både smaker og gir ettertanke: «Nå som alt har et navn, hva heter det når hun har dratt og du vet godt hvorfor hun dro», eller «Varm! Jeg vil ha skjød og barm, Varm! Jeg vil ha all din tid, Varm! Jeg vil ha øre, nakke, hals.»
Personlig har jeg stor sans for det mer rockete Johns Quijote, men Sanatorium er likevel mer helstøpt både i tekst, musikk og utlevering enn det Bye har gjort med nevnte band. Musikken har noe lett teatralsk og sigøyneraktig ved seg, svært distinkt og aldri til å ta feil av. Bye har funnet en egen musikalsk nerve, så intens og påtrengende at det av og til føles lett klaustrofobisk. Hva man enn måtte mene, kan man ikke stille seg likegyldig til denne plata. Den borer seg i deg, som en slags dirrende elegi fra røykfulle rom.
Du får den uten resept, men ender kanskje på sanatorium?

Øyvind Lien

Fredrikstad blad

Fortjener større fokus

John Ivar Bye er en av disse kultartistene som fortjener et større publikums oppmerksomhet. Bye er en syngende poet. Tidligere opererte han under bandnavnet Johns Quijote. Nå står han alene frem, dog akkompagnert av et fast ensemble: Atle Rakvaag, strengeinstrumenter, Dimitri Vesselov, perkusjon, Jon Grimsby, trommer, Ketil Kielland Lund, hammondorgel. Sjefen spiller gitar og synger. Stemmemessig kan Bye minne om en krysning av Nick Cave og Lenorad Cohen. Han har en maskulin røst som også rommer en sårbarhet. Linjen til de to nevnte forsterkes ved at også Bye er en ordets mester – på norsk. Det handler mye om kjærlighetens mer eller mindre trange kår, men Bye bruker humor: "Der går min baby/men hun vet ikke/at hun er min" (fra "Søt sang").

Geir Løvli

Drammens Tidende

Teatralsk potenspille

Johns Quijote, en av Norges best bevarte hemmeligheter innen voksen popmusikk og teateralsk rockekunst, har tatt siesta og ut trår låtskriver og sanger John Ivar Bye på egen hånd. Det vil si: to av gutta i Johns Quijote er med også her sammen med litt nye folk på perkusjon, Hammondorgel og munnspill. Og hvis du noen gang tidligere har latt deg fengsle av Johns Quijote, eller for den saks skyld Tom Waits, Jacques Brel, Kari Bremnes, Henning Kvitnes, Calexico, JJ Cale eller Quentin Tarantinos fantastiske verden av film og musikk har du kommet til din holdeplass! De poetiske vendingene og de litt mystiske og melankolske tilståelsene fra noe som føles som en tidløs film har blitt den teateralske potenspillen du så altfor sjelden finner i norsk pop og rockemusikk. En sjelden høstmørk plate som ror deg ut på en sydhavsøy der ettertenksomheten sitter rundt en laidback bar og duften av den dyreste cognac og en Havana-cigar siver inn i bakgrunnen på en plate som griper deg der følelsene er sterkest. Savnet, håpet, den trøstesløse melankolikeren. Den mest opplagte popplate Bye har laget i karrieren, og den treffer deg hardt i hjertet om du har levd liv og fremdeles skimter noen dunkle drømmer i det fjerne. Et av årets norske album,
og en plate du ikke kan la gå fra deg!

Johnny Andreassen


VG

Rustent, røykfullt og varmt
fra norsk viserocker.

John Ivar Bye fra viserockgruppa Johns Quijote er ute med et soloalbum som damper av røykfull melankoli og varme rytmer - og som får deg til å ønske deg hen til en støvete, sydlandsk bar. Musikalsk går tankene til artister som Leonard Cohen, Tom Waits - eller kanskje helst Ole Paus, i og med at Bye på rustent vis synger norske og til tider ganske flotte og treffende tekster. Melodiene har litt vanskelig for å sette seg, men er slentrende og fine og effektfullt dandert med diverse gitarer, munnspill, hammond og perkusjon.
En ganske så trivelig plate, rett og slett.

Kikka Krog

Smaalenenes avis

Reddet av gode tekster
God underholdning!

Sanatorium er John Ivar Byes andre soloutgivelse. Den første ga han ut allerede i 1989. Han er imidlertid bedre kjent fra gruppa Johns Quijote som har fire utgivelser bak seg. Bye er en utpreget melankoliker med en stemme som kan flytte fjell. Om man skal lete etter tilsvarende kan tankene gå til Tom Waits. Den store forskjellen er at Bye synger på norsk, og det er herlig befriende å høre en artist på morsmålet i denne settingen. Tekstene er kanskje det beste med hele plata. De er ærlig og åpne og treffer deg midt i sjela, for å si det slik. Om ikke undertegnede har opplevd like mange kalde vinterdager som John Ivar Bye, byr det ikke på problemer å leve seg inn i budskapet. Åpningssporet "Noen av oss" kan ses på som et lite dikt med tilsatt melodi. "Mørkt møte" er også en annen tekstperle.
Musikalsk byr "sanatorium" lytteren på færre overraskelser, selv om instrumenteringen er variert. Plate er godt produsert og melodiene er tidvis fengende. Men låtene fester seg likevel ikke nevneverdig godt, selv etter mange gjennomhøringer. Faren er stor for at plata bare surrer i bakgrunnen. Det er mulig at det krever enda mer arbeid å komme på lag med melodiene til Bye, eller så er plata for lite variert og akkurat litt for lite spennende.

Jørgen Lie