Johns
boutique

 Resymétrisk · Værmelding for fattigfolk · Vakkert men sant · Forløper · Ingens hjerte · Sanatorium

John Ivar Bye - Gitar, sang

Atle Rakvåg - Bass

Brynjulf Risnes - Gitar

Jon Grimsby - Trommer

Ketil Kielland Lund - Tangenter

Denne gangen faller tingene mer på plass. Gruppa låter mer selvsikre med sine sanger i et hovedsakelig akustisk lydbilde, et sted mellom rock, visesang og jazz. Tekstene til Bye hever seg over det pussig kuriøse som preger mye av norsk rock for tiden, med et sikkert grep om språket. I «Hvis du er lei av jazz» (med en gjesteopptreden av Michael Krohn) minner John Quijote om Arthur Lees Love, og det må jo være en anbefaling i seg selv. En enda større anbefaling er at de ellers høres ut som noe for seg selv.

 

Oppløftende

John's Quijote fortsetter den fine utviklingen fra debutalbumet Ingens Hjerte, og lander voksen popmusikk som appellerer både til hode og hjerte. Michael Krohn fra Raga Rockers korer på ustyrtelig morsomme Hvis du er lei av jazz, og gjennom hele albumet finner du et vell av ideer som svinger innom både finsk/russisk folkemusikk, mørk visesang, folkelig jazz, intim pop og basis voksen rock. Forløper er en sjelden plate, og jeg føler at jeg har med meg både Brecht, Cornelis Vreeswijk, Tom Waits, Lasse Kolstad, The Pogues og Stefan Sundstrøm på det. John's Quijote er virkelig verdt pengene!

Les hele anmeldelsen

 

Tekstene er preget av Byes litt skeive og underfundige betraktninger. På mange måter er derfor Johns Quijote beslektet med deLillos, med unntak for at disse gutta har et røffere sound og et betydelig frodigere vokabular. Blant de spenstige sporene falt jeg for «Finsk fado» og «Hvis du er lei av jazz». Og «Sykkel til besvær» oser av spilleglede og begjær. Anbefales fordi dette er godt på norsk.

 

Kvesser klør

Johns Quijote fornekter seg ikke. Deres andre album "Forløper" stikker brodden dypere inn samtidig som den musikalske leken har tatt et steg videre.

Av Terje O.

Uten å skjele til noe eller noen ruller bandet videre i felttoget mot likegyldighet og slapp forutsigbarhet. Det forrige albumet, "Ingens Hjerte" var alt annet enn et P-4 produkt, men ble belønnet for sitt nakne og ærlige uttrykk. Det låter skarpere nå. Enkel og akustisk produksjon og til dels minimalistisk instrumentering går hånd i hånd med vokalist og låtskriver John Ivar Byes messende og insisterende stemmebruk. Skarp og tydelig langt framme i lydbildet maner han fram bilder fra en verden akkurat like under overflaten. Eller ubehagelig nær noe udefinerbart. Som suget på kanten av et høyt stup. Men instrumentene rundt minner om at vi fortsatt kan danse og skåle og fryde oss over musikken som vekselvis rocker, jazzer og forfører i mørk cabaret eller lystig harselas.

Produsent, tekniker og multiinstumentalist Atle Rakvåg trakterer bassen med skjebnesvanger tyngde, spesielt på "Den verste entusiasmen" hvor også gjestetrommis Jarle Vespestad bidrar med hvirvlende driv i denne lett maniske låta som avløses av "På plass", en bitende rocker med sterke meldinger til litt for tøffe karer på et sted med "… høy stemning, lavt under taket …" Ei låt med brekkjern mot trange ører og strømlinjet refrengbehov.

Den elegant økonomiske gitarist Brynjulf Risnes glimter ovverraskende til over trommis Jon Grimsbys stilsikre overblikk akkurat når det trengs. Hverken mer eller mindre. Risnes runder forøvrig av albumet med en inntrengende tolkning av russisk tristesse med Ketil Lunds blåstemte trekkspill som tonefølge, en sang av Vladimir Vysotskij, ukjent for meg, men den dirrer i hjerte.

De fleste tekstene er trykket på coveret, men det er bare et ekstra poeng. Gjennom høytalerne spennes de over et stort, hvitt lerret du ikke slipper unna. Dette albumet treffer de ømme punktene du har glemt eller setter navn på ting du ikke har tenkt over. Det er påtrengende og lekende på samme tid og utfordrer underholdningsmusikkens superproduserte smiger. Men la gjerne Johns Quijotes krasse blå ta deg til steder du har glemt at du kjente.

"Forløper" er på labelen Oslove og er innspilt i Studio SUS og Snakehips.

Sjekk ut bandet På Soria Moria i påska som siste band ut i konsertserien Akustisk Vinter.

 

Forløper til noe stort

I Johns Quijotes frontfigur, John Ivar Bye, skimter vi konturene av en ny sterk norsk låtskriver med noe på hjertet. Musikalsk har Johns Quijote fremdeles beina plantet i rock, jazz og europeisk trubadur-tradisjon. Absolutt fascinerende!

 

Spennende og modig

«Hvis du folder dine hender er det ikke lenger mulig å se gjennom fingrene med det som skjer», messer sanger/låtskriver John Ivar Bye - og slår an tonen for en ny og spennende utgivelse fra Tom Waits' norske brødre. Byes tekster er like absurde og mystiske som musikken er utfordrende.

 

Komplisert sjarm

Til sitt andre album har Johns Quijote fremfor alt blitt en mer helhetlig gruppe og et mer sammenspleiset band. Det betyr at "Forløper" (hvilken genial tittel på et oppfølgeralbum!) er blitt en mer variert plate med et litt mer komplisert uttrykk. Vokalist og gitarist John Ivar Bye Byes tekster er poetiske, av den kompliserte, underfundige og underholdende sorten, og han har et band som backer opp om både tekstene og stemmebruken. "Forløper" inneholder masse mørk, snål og komplisert rock av den sjarmerende sorten. Høydepunkter: "Finsk Fado" og "Sykkel til besvær".

 

Trondheimsmannen John Ivar Bye er tilbake med album nummer to som kunsterisk midtpunkt for dette bandet. Enda et godt album har det blitt. Mer variert og eksperimenterende i uttrykket, ikke så rendyrket viserockpreget som debuten. Snåle, snedige og smått mystiske tekster er iallfall utfordrende.

 

Røff poesi

Bruker du nok tid på Johns Quijotes andre utgivelse til å la John Ivar Byes barske og poetiske stemme nå inn til deg, så har du fortjent det. Bye er et godt eksempel på at det fortsatt går an å skrive intelligente norske sangtekster uten at det blir pretensiøst eller overironisk. Med et band bestående av solide musikere med et ønske utover det å spille andres musikk er Forløper blitt et solid album i en rock/jazz-sfære som vokser seg sterkere og nærere for hver gjennomlytting. Det er vanskelig å sammenligne Johns Quijote med noen, for særpreget er i høyeste grad tilstede både i instrumenteringen og oppbyggingen av låtene.