Til alle dere der hjemme!
En Markedstilspisset Musikal
Med Moderne Musikk!
Av John Ivar Bye & Ingvar Hovland!

Image

Til alle dere der hjemme...
 Sted: Egersund kulturhus
Publikum: Nærmere 100, mest voksne 35+
Stemning: Fra alvorlig til humrende latterlig
Øyeblikket: Umulig å velge... Øyeblikkene kom tett som hagl

Når du har det kjekt, går tida fort, og når ting går fort går det som oftest galt. Men ikke denne gangen.Fredag innlemmet Ingvar Hovland og John Ivar Bye godt og vel hundre nye hedninger i sin menighet. Du tror det ikke før du ser det. Sammensuriet «Til alle dere der hjemme» spenner fra det totalt absurde til det nære, det morsomme, det tragiske, det fandenivoldske og til det høyttravende. Vi simpelthen elsker det. Og vi elsker dem. Det fine er at dette er åpent for alle. Hovland og Bye gir av hele seg, til alle som vil ha. Kanskje fenger budskapet best for de som har levd en stund. Litt ballast skader ikke. Noen ganger sitter publikum og lurer på om det er riktig å le av dette. Er det bare meg som har en slik syk humor? Ikke vær redd. Du er akkurat like forskrudd som alle andre. Hovland og Bye har på en glimrende måte samlet sammen sine egne og andres tanker og satt dem i system. Dermed henger selv den teiteste fantasi på greip. Forestillingen drar oss gjennom tørre filosofiske tanker på en morsom og uventet måte. Vi ender opp i en absurd finansverden der blomsterløker børsnoteres. Disse to «gale» mennenes betraktninger over vår underlige eksistens er rett og slett fornøyelig. Dette er første gang egersundspublikummet får ta del i noe mer enn enkel og glatt overflatehumor. Og nei, dette er ikke bare for akademikere og fiffen. Dette er spiselig også for Jørgen Hattemaker. God appetitt! Ordtvisteriet som Hovland og Bye har forbarmet seg over, blir understreket og illustrert med enkle midler. Duoens nesten intime kontakt seg imellom, gjør forkledning og overdådig scenemateriell fullstendig overflødig. Musikerne Tov Ramstad på bass, cello og sag, og Ketil Kielland Lund på piano, pakket forestillingen perfekt inn.

Det er få ting som er så store at de er verdt å bøye seg i støvet for. Hovland og Bye bøyer seg for O'store mor, Cognac, det frie marked og applausen. Vi bøyer oss i støvet for Ingvar Hovland og John Ivar Bye.

Sylvie A. Skadberg   
Dalane Tidende
Foto: Johan Aakre


 

 


Skillingsviser og euro-vers

Image Med: Ingvar Hovland, John Ivar Bye, Rune Vidar Fjelde,
Trude Killi, Merete Aadnøy og Pål Rake
Sted: Julebykaféen ved Grisatorvet
Stemning: Fra trekkende smilebånd til hardkjørte lattermuskler
Øyeblikket: Når Trude Killi i rollen som nordlending med talefeil
forteller om produktet hun skal innta «Bulejyen» med.


DE VISE MENN: Det er lett å leve seg inn i historiene
Ingvar Hovland (t.v.) og John Ivar Bye serverer oss gjennom sine skillingsviser.
Foto: Cecilie Dybdahl

Hadde du hørt skillingsvisene til Ingvar Hovland og hans artistkompanjonger på radioen, er sannsynligheten stor for at du ikke hadde bitt deg merke i dem. Er du under 40 år hadde du kanskje også skiftet kanal. Visesang, hvor spennende er vel det?

Problemet er vel kanskje at musikk som dette krever at du faktisk tar deg tid til å høre hva som blir sagt. Det får du god anledning til når du først har satt deg ned for å overvære forestillingen «Skillingsviser og euro-vers». Med mimikk, skuespill og enkle, men spennende rekvisitter, fanger artistene deg i visenes historier. Og her er mange spennende, for ikke å snakke om varierte, historier.

UFORUTSIGBART: Vi blir stilt foran skjebnen til en døende sjømann og tynne «spikermodeller». Vi blir med på kjærlighetsjakt i Thailand og blir opplyst om primens bedrøvelige vilkår i Europa. Alt mens musikken får oss til å ville trampe takten og gynge på stolen. Mellom visene følger avbrekk med filosofiske bemerkninger fra scenen. Dialogen følger opp temaet i visene på en naturlig og ledig måte. Det virker aldri manusbelagt når Ingvar Hovland eller Trude Killi tar ordet. Spesielt Hovland er flink til å improvisere underveis for å engasjere publikum i salen.

MORSOMT: «Skillingsviser og eurovers» er en god og morsom forestilling fordi den greier å vise hvor rare vi mennesker er. Enn hvor varierte temaene er, representerer de alltid noe vi kan kjenne oss igjen i. Forestillingen er et skråblikk på en ellers alvorstynget hverdag. De seks artistene viser seg alle dyktige og sikre i sine opptredener, om enn yngstemann Pål Rake kommer noe i skyggen av de andre. Musikken de serverer, gir forestillingen en lun og god tone. Dette blir aldri kjedelig.

«FALETEIL»: Når Trude Killi tar på seg ei pelslue og blir til en nordlending med «faleteil», eller talefeil som vi andre ville ha sagt, er forestillingen på sitt høydepunkt. Det er mildt sagt utrolig imponerende hvordan Killi greier å holde en flere minutter lang monolog med gjennomgående «faleteil» fra begynnelse til slutt. Det er vanskelig å holde tilbake latteren i det hun legger fram historien om hvordan hun har tenkt å innta «bulejyen» med sin fantastiske «tlan». Du må riktignok konsentrere deg ganske godt hvis du vil få med deg alle poengene gjennom Killis «faleteil», men det er ikke så farlig om du detter av lasset. Dama har så mye sjarm at du må smile bare du ser henne.

ANBEFALES: Etter dette faller forestillingen noe mot slutten. Et par litt mer alvorstyngede viser følger. De er i seg selv et par vakre viser, men gjør at forestillingen mister litt trøkk som den aldri helt greier å hente inn igjen. Men du verden, her er ingen tvil. Dette var uten tvil en skilling verdt!

Cecilie Dybdahl
Dalane Tidende


Foto: Johan Aakre